Store, lille Norge i Antarktis

Foto: Schibsted
Redaktøren, direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt, har fått med seg en imponerende forfatterliste - alle har på hver sin måte selv vært aktører i historien om Norges forhold til Antarktis. Boka utgis i anledning det internasjonale polaråret 2007-2008

- Norge var en storaktør i erobringsfasen, sier Winther. - Vi har også hele tida spilt en stor rolle i Antarktis-politikken. Men selv om forskning i Antarktis har fått høyere prioritet de aller siste årene, var Norge lenge en lilleputt i forskning på kontinentet. Det sier sitt at vi var det siste av landene med krav i Antarktis som åpnet fast stasjon, i 2005.

Revir og forpliktelser

Historien starter selvsagt med erobringene. - At vi vant kappløpet om Sydpolen ble en eksplosiv opplevelse for den unge norske staten. Symbolverdien av dette står seg fremdeles. Antarktis er en del av vårt revir. Dermed ligger det også et stort press på Norge når det gjelder å følge opp våre forpliktelser, sier Tor Bomann-Larsen - en av forfatterne.

Winther beskriver boka som et dugnadsprodukt. - Ideen til boka kom opp for et par år siden. Alle forfatterne har eller har hatt en rolle i vår Antarktis-historie.

Bjørn Basberg har ledet arkeologiske ekspedisjoner til Sør-Georgia. Han har levert næringshistorien - både fra hvalfangstperioden og de siste årene med krillfangst, skipsfart og turisme.

Olav Orheim er en av dem som har besøkt Antarktis flest ganger, etter at han tok doktorgraden der tidlig på 70-tallet. Han skriver om dramaet rundt det norske kravet i Dronning Maud Land og et kapittel om de siste 50 års forskningshistorie.

Orheim beskriver en lang periode med liten forskningsinnsats. - Da det forrige polaråret var under planlegging, IGY 1957-58, ble det tidlig klart at Norge skulle delta. Men forskerne ville prioritere Arktis. Den gangen var det UD som tvang gjennom det som ble Norway Station. Da IGY var over, fikk Norsk Polarinstitutt utvetydig beskjed om å konsentrere seg om Arktis. Etter at hvalfangsten ebbet ut, ble Antarktis først interessant igjen fra et næringssynspunkt under oljekrisa i 1973.

Amundsens bløff

Foto: Kristen Ulstein
Bomann-Larsen har prøvd å si noe nytt om Amundsen. - Erobringen av Sydpolen i 1911 var en utrolig viktig symbolhandling, men var det nødvendig å lyve om de norske ambisjonene? spør han. Og han svarer ja. - Den unge norske staten kunne ikke ta sjansen på en åpen konkurranse med sin nærmeste allierte, det mektige britiske imperiet. Slik det ble var det Amundsen som bar risikoen. Gikk det bra, kunne han dele æren. Gikk det dårlig, hadde han tapt alt og kunne ikke ha vendt til Norge.

Roald Amundsen hadde planlagt og utrustet en ekspedisjon til Nordpolen. Det tok ham et døgn å endre planer og dra sørover. - For Amundsen var vitenskapen alltid en skinnmanøver, sier Bomann-Larsen.

Fridtjof Nansen var for øvrig lykkelig over at erobringen skjedde på "den norske måten". - Dette var slutten på Nansens skilinje. Denne ekspedisjonen viste igjen at nordmenn beherskers snøen og isen, sier Tor Bomann-Larsen.

Winther selv følger opp med historien om Troll-stasjonen og om vinterens beltevognsekspedisjon til Sørpolen. Boka har da også undertittelen: Fra erobring til moderne forskning.

I tillegg har Jan Erling Haugland skrevet om flylogistikken, mens tidligere hoffsjef og ambassadør Rolf Trolle Andersen har levert svært innsiktsfullt bidrag om den politiske historien til Antarktis-samarbeidet. Både han og Birgit Njåstad skriver om miljø, Andersen med vekt på ressursforvaltning, Njåstad med vekt på klima. Et bidrag litt utenom det forventede er levert av Torkild Tveraa. Han skriver om Antarktispetrellen, men så handler det egentlig om sommerstasjonen Tor ved Svarthammaren.

Rikt illustrert praktverk

Schibsted forlag frambyr et rikt illustrert praktverk om dette enorme, islagte kontinentet. Billedredaktør Oddbjørn Monsen har funnet fram til en flott miks av landskap, historiske og dokumentariske bilder. Her er det ikke høyglanset papir og sylskarpe naturfoto. Det går gjennomgående i pastellfarger, omslaget setter tonen, og mange av bildene er uskarpe. Alt mennesker har plassert der, og menneskene selv i sine polarantrekk, står ut i skarpe rødtoner. Monsen har løst dette på en måte som kler innholdet.

Boka kommer også i engelsk utgave i løpet av en ukes tid.

Les mer om boka og bestill her

Foto: Kristen Ulstein
Ingressbildet: Forfatterne ved roret på polarskuta Fram: Fra venstre Tor Bomann-Larsen, Olav Orheim, redaktør Jan-Gunnar Winther, Rolf Trolle Andersen, Bjørn Basberg, Jan Erling Haugland og billedredaktør Oddbjørn Monsen