Nytt Nansen-skuespill på London-teater

Stykket starter imidlertid der Nansen etablerte seg som polhelt, med Framferden over Polhavet i 1893-96, den hasardiøse skituren mot Nordpolen, overvintring på Franz Josef's land og den utrolige flaksen de hadde da de ble plukket av Jackson-ekspedisjonen. Det er den kjente britiske forfatteren Tony Harrison som tar for seg dette dramatiske stoffet på nytt. Harrison (født i 1937) er den ledende film- og teaterpoeten i Storbritannia, og skuespillet er da også skrevet på vers.

Noen dager etter å ha vært tilstede på førpremieren, er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg har fått med meg hele bredden i tematikken. På et helt overflatisk nivå er utgangspunktet det dramatiske forholdet mellom Nansen og Johansen, den feirede aristokratiske og egosentriske helten mot kameraten han hadde delt sovepose med og siden etterlot i skyggen. To inkompatible personligheter som måtte samarbeide intimt for å overleve.

Foto: Kristen Ulstein
Verdenspremiere på National Theatre i London er en stor kulturbegivenhet, særlig når hovedkarakteren er en norsk polarhelt.

På et dypere plan henter Harrison åpenbart mye fra den norske historikeren Berit Tolleshaugs bok "Nansen: en norsk helt i en gresk tragedie?" (Pax 2001). Tolleshaug beskriver Nansens utvikling fra egosentrisitet til altruisme, fra feiret polarhelt til ubetalt hjelpearbeider for Folkeforbundet i Russland. Hun peker på tapet av kona Eva, som døde av lungebetennelse mens Nansen var norsk ambassadør i London, og senere tapet av yngste sønn, som et vendepunkt i Nansens liv.

Harrison derimot, lar Johansen, som tok livet sitt i 1913, være tilstede som et spøkelse gjennom hele stykket. "Johansen" anklager Nansen for å være en kynisk darwinist som naturvitenskapsmann. Dette symboliseres med brutaliteten i å drepe de svakeste hundene og gi hundekjøttet som fôr til de andre hundene. Han kommer stadig inn med små stikk som antyder at Nansen tok med seg kynismen inn i hjelpearbeidet sitt og egentlig er en rå sosialdarwinist. Forfatteren antyder vel også at altruisten Nansen forsatte å stjele æren for andres innsats hele livet. "Johansen" begrunner til og med selvmordet sitt med at han bare tok konsekvensen av Nansen lære; den svakeste må dø.

Hovedhistorien veves sammen med britisk historie gjennom Nansens vennegjeng i London. Her møter vi tidligere professor i gresk og oversetter Gilbert Murray. Hans betente forhold til T.S. Elliot blir en parallell til Nansen-Johansen. Murray var visepresident i Folkeforbundet og startet senere hjelpeorganisasjonen Oxfam. I vennegjengen er det også flere kjente internasjonale nødhjelpsarbeidere.

Samtidig knytter Murray også Nansen til de greske tragediene. Dette motivet forsterkes gjennom innføringen av skuespillerinnen Sybil Thorndike som en karakter i stykket. Thorndike, kjent som Dame Sybil, var en av Englands mest kjente skuespillere. Sybil, spilt av Sian Thomas, er stykkets femme fatal. Etter at gjengen har påstått at hun ikke aner noe om sult, spiller hun ut sin tolkning av sult til en av stykkets sterkeste scener.

Det er tett med kjente skuespillere og mange gode prestasjoner i denne verdenspremieren på South Bank. Ved siden av Sian Thomas, merker vi oss Jeff Rawle som Gilbert Murray. Samspillet deres bærer stykkets mer humoristiske passasjer. Mark Addy gjør en bitende ironisk og bitter Hjalmar Johansen, og den noe ferskere Jasper Britton overbeviser også i stykkets hovedrolle.

Hvor kommer så skuta Fram inn i bildet? Først og fremst som et symbol på overlevelse. Colin Archer bygde ei skute som ikke skulle kunne skrus ned av isen, men flyte oppå med den runde formen sin. Tittelen indikerer at egentlig handler også skuespillet om overlevelse, om hvem som overlever og hvem som bukker under, og hvorfor.  

Polaråret inkluderer også den menneskelige dimensjonen; forskningen dreier seg om både kultur og natur. Så hvis turen går til London, er det vel verd å få med seg en britisk tolkning av vår største polarhelt gjennom tidene. Så får tiden vise om det blir gjestespill i Norge.

Skuespillet foreligger også i bokform. For de som måtte føle behov for å fordype seg i teksten. Jeg har fortsatt en følelse av at det kan ligge noe mer der, og det er vel noe nær kriteriet for kunst.

Her kan du bestille billetter: http://www.nationaltheatre.org.uk/fram

Ingressbilde: Olav Orheim var også på førpremieren. Han er både leder for Polarårssekretariatet og styreleder i Frammuseet.